I skrivende stund kan media fortelle om nytt “brudd i meklingen“. Jeg finner dette noe provoserende, all den tid kravene fra lærerne er svært moderate, som avdekket i denne NRK-artikkelen for 8 dager siden.
Videre konstaterer jeg at støtten til de streikende lærerne ute i samfunnet ikke er så stor som man skulle ønske. En rekke medier har skrevet kritiske ledere, som eksempelvis Dagsavisen (“Lærerstreik til besvær“) og Nettavisen v/sjefredaktør Gunnar Stavrum (“Nå må regjeringen gjøre noe for å få avsluttet den farlige lærerstreiken“). Det har også blitt skrevet utallige artikler som i bunn handler om at regjeringen må gripe inn og gå for tvungen lønnsnemd, og på facebook leser vi daglig om de mange foreldrene som krever at ungene får komme tilbake til skolen. Det som jeg opplever er et fellestrekk ved mange av innspillene, er at folk forventer bedre av lærerne. “Hvordan kan vi som lærere streike etter to år med pandemi”? Mitt enkle spørsmål er imidlertid dette: Hvor er harmen mot KS? Vår arbeidsgiverorganisasjon, som siden de fikk ansvaret for lærerne i 2004 har sørget for at ansatte i skolen i praksis har tapt over 50,000 kr i lønn sammenlignet med alle andre yrkesgrupper i kommunesektoren.
Jeg tror det er (minst) to hovedgrunner til at lærerne ikke har den sterke opinionen med seg som jeg skulle ønske vi hadde. Merk: Joda, vi har støtte fra mange, men i en ideell verden tenker jeg støtten burde vært ENDA sterkere. Så hva er i så fall “problemet”?
Den ene grunnen er at “motstanderen” vår – KS – er omtrent usynlige for folk flest. Hadde eksempelvis regjeringen hatt ansvaret for lærerlønnen, ville det blitt veldig tydelig hvis Steffen Handal kunne si at “lærerlønnen går ikke opp fordi Ap og Sp nekter”. Men KS er ikke bare regjeringspartiene Ap og Sp, de er en samling delegater valgt blant landets kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter. De speiler alle landets partier og teller 53 personer totalt! (alle 53 er medlemmer av landsstyret , og av disse er videre 15 medlemmer av hovedstyret). Jeg tipper forøvrig at de færreste i Norge vet hvem som er med i KS, og enklere blir det ikke når de nekter å stille til debatt hos Nrk.
Den andre grunnen til at lærerne ikke har den store støtten de fortjener, er at hver eneste person i Norge ser ut til å mene seg berettiget “ekspert” på lærerrollen. Joda, dette er selvsagt satt litt på spissen, men det enkle faktum at alle voksne har vært en del av skolesystemet en gang, gjør nok sitt til at de ikke blir like urolig over å høre at nesten 20 % av lærerne er ufaglærte. Mange tenker nok at “dette går nok fint, jeg kunne selv gjort en grei jobb som lærer”. Men hadde man vært like avslappet hvis man skulle gjennomføre en operasjon på sykehuset, og fikk opplyst at det var 20 % mulighet for at “kirurgen” manglet medisinsk utdanning?
Da jeg hadde fullført en masteroppgave i fysikk på Universitetet i Bergen rundt år 2000, var planen å begynne som lærer. Etter flere år som vikarlærer var selvtilliten min på topp når det gjaldt å drive med undervisning, og jeg slet igrunnen med å forstå hvorfor jeg var nødt til å gjennomføre ett år med praktisk-pedagogisk utdanning (for å kunne få fast ansettelse som lærer). For jeg hadde jo vært elev selv, og dermed visste jeg selvsagt hva som ble krevd av meg i læreryrket.
Lite visste jeg at dette året med praktisk-pedagogisk utdanning skulle bli et av de mest givende og lærerike skoleårene mine noensinne. Møtet med didaktikken (=”kunsten å undervise”) og resten av faglitteraturen gav meg umiddelbart nye perspektiver og refleksjoner, og det å kunne diskutere ulike problemstillinger med studentkolleger gjorde at synet mitt på skolen endret seg radikalt. Før hadde jeg vært en person som trodde jeg kunne alt om læreryrket, men nå måtte jeg erkjenne hvor lite jeg faktisk behersket. For lærerkompetanse er nok noe av det mest krevende som finnes, da det er så mange ulike faktorer som spiller inn. I et vanlig klasserom er det 30 elever, noe som for det første innebærer 30 ulike sett med bakgrunnskunnskaper (noe du må ta hensyn til når du gjennomfører undervisningen). Videre bringer de samme 30 elevene med seg 30 livssituasjoner inn i klasserommet ditt. Hva om hun stille jenten bakerst nettopp har gjort det slutt med kjæresten? Hva om han småfrekke karen ved vinduet bevisst lager bråk for å dekke over at han ikke helt vet hvordan å takle det at foreldrene skal skilles? Og i tillegg til de ulike livssituasjonene, vil hver av personlighetene til de 30 elevene komme inn som en ytterligere faktor. Å navigere i dette landskapet kan være svært utfordrende, men også det som gjør læreryrket både spennende og fascinerende. For vi er alle unike som mennesker. Noen har lett for å ta til seg læring når læreren prater non-stop. Andre har behov for diskusjoner med andre for å forstå fagstoffet. Og kommer en elev litt for sent, trenger det ikke bety at eleven mangler respekt for verken lærer eller faget. Det kan skyldes at den alkoholiserte moren ikke var i stand til å kjøre til skolen som avtalt likevel. Det kan være at fristelsen til noen minutter ekstra med kjæresten før timen ble for stor. Eller det trenger ikke være noen spesiell grunn i det hele tatt. Nettopp dette mangfoldet i årsaksforklaringer og skjebner, er noe som gjør lærerjobben både kompleks og utfordrende, men samtidig også utrolig givende.
Jeg har denne høsten påbegynt mitt 13. skoleår som lærer ved Nordahl Grieg vgs. Jeg er svært takknemlig for å kunne være lærer her, hvor det utelukkende er kvalifiserte lærere (situasjonen er stort sett bra i byene, men langt verre ute i periferien). Det gjør at jeg har mange fagpersoner å samhandle med, noe vi utnytter til fulle ved Nordahl Grieg. Tross at nærmere 60 lærere er tatt ut i streik ved skolen vår, klarer vi få som er igjen å finne sammen for å løse utfordringer i hverdagen, Sist uke ble eksempelvis innledet med at jeg måtte gjøre bruk av python/MAC kompetansen til kollega Håvard Hatlevik og leder Anne Libnau for å finne ut hvorfor siste versjon av Excel ikke lot seg lese inn av python’s xlrd.open_workbook funksjon. Deretter fikk jeg gleden av å bistå en annen kollega med standard programmering innen 3D matematikk, før jeg selv denne søndagen opplevde vanskeligheter med et videoredigeringsverktøy kjent som Tracker (jeg hadde dristet meg til å oppgradere fra versjon 5 til 6!). Da jeg kontaktet noen kolleger i ren helgedesperasjon, tok det knapt 32 sekunder før fysikkollega Ann Mari Bakke var tilgjengelig på Teams-chatten jeg hadde lagt ut. Og ikke lenge etter var problemet løst 🙂
I tillegg til slike konkrete problemstillinger, jobber kollegiet på Nordahl Grieg vgs hele tiden med de store (og mindre store) spørsmålene. Eksempelvis skal vi på det ukentlige fellesmøtet imorgen mandag (de av oss som fremdeles er igjen på skolen) bruke 1,5 timer på å se nærmere på en helhetlig vurderingspraksis. Dette med vurdering er noe av det viktigste som skjer i skolen, og med jevne mellomrom sørger vi for å reflektere/drøfte for å bygge felles forståelse for handlingsrommet i vurderingsarbeid.
På Nordahl Grieg vgs er vi også så heldige å ha verdens beste miljøteam kjent som Dristige hjerter. Disse har jeg blogget om flere ganger tidligere, og for å sitere meg selv fra et tidligere innlegg: “Hvis du som elev føler at verden går imot deg, og at ting er vanskelig, ja, da er det bare å gå til Dristige hjerter sine lokaler i 2.etasje på NGV. Her blir de møtt med både varme og omsorg, og får all den hjelp de trenger til å komme seg gjennom en vanskelig dag. På basen til Dristige hjerter kan elever sitte i rolige og trygge omgivelser mens de arbeider med oppgaver, gjennomfører prøver, eller bare slapper av i sofaen. Og skulle vi lærere ønske å komme på besøk, er vi alltid hjertelig velkommen“.
Det fantastiske med Dristige hjerter er at når jeg som kontaktlærer for eksempelvis en vg1 klasse erkjenner at “her trenger jeg hjelp” (kanskje det er en gutt som kun går for seg selv i friminuttene og som likefullt insisterer på at alt er bra), ja, da kan jeg ta en prat med miljøteamet. De har nemlig den fagmessige utdanningen til å kunne vurdere situasjonen på en klok og veloverveid måte, samt foreslå hva som bør skje videre, og så kan jeg/vi jobbe ut fra det.
Gjennom mine mange år som lærer har jeg etterhvert kommet til at svarene på følgende to spørsmål avgjør hvorvidt dette har vært en god skoledag for ungdommene våre:
(a) Har elevene lært noe i dag?
(b) Går elevene hjem med en god magefølelse i dag?
Jeg antar de fleste finner det første punktet over ukontroversielt; skal skoledagen gi mening er læring et must. Men jeg tenker samtidig det er minst like viktig at elevene føler trygghet og varme i møtet med skolen. Å lære seg ny kunnskap og fremvise dette i ulike vurderingssituasjoner er ikke forenlig med å føle angst, redsel og utrygghet i skolehverdagen.
Men hvordan går man frem for at ungdommene skal føle seg ivaretatt på en god måte? Her finnes det selvsagt ingen enkle fasitløsninger, men jeg tror nøkkelen ligger i å skape gode relasjoner mellom oss lærere og elevene. Denne type relasjonsbygging kan romme så mangt, men selv tenker jeg den gode samtalen er en viktig inngangsport for å skape tillit mellom mennesker. Gjennom gode samtaler kan vi alle lære hverandre bedre å kjenne, og dermed si og gjøre de riktige tingene i skolehverdagen sånn at alle føler trygghet og omsorg. Noe som i sin tur (forhåpentligvis) kan føre til bedre læring og sterkere prestasjoner i vurderingssituasjoner.
Ok. Jeg tenker det er på tide å avslutte. Beklager at mine blogginnlegg har en tendens til å bli litt for lange ;). Men hvis du som leser nå opplever at “lærerkompetanse” faktisk har noe for seg, ja, da tenker jeg at jeg har nådd frem. Så jeg håper innstendig at den fremtidige løsningen på streiken blir av en slik art at den starter en prosess hvor det går flere lærere tilbake til skolen enn omvendt. For lærerkompetanse er ikke noe som er bygget på en dag, og vi trenger kvalifiserte folk til å lykkes her.
Uansett er det ingen tvil om at hverdagen som lærer er utrolig givende, og nedenfor følger noen minneverdige øyeblikk fra mine år i skolen!
The New Generation 