Det nærmer seg årets amerikanske mellomvalg med stormskritt. I skrivende stund kun 21 dager igjen til Judgement Day – tirsdag 8. november. Og med tanke på hva som har skjedd med det republikanske partiet de siste årene, kan årets mellomvalg i USA fort komme til å bli landets siste demokratiske valg.

Men i dette blogginnlegget har jeg ikke planer om å redegjøre for hvor dyster situasjonen kan bli hvis republikanerne tar over kongressen. Det blir det nok av tid til å spekulere i siden, hvis så skulle skje. I stedet vil jeg se nærmere på sannsynligheten for hvem som går seirende ut, basert på statistikkmateriale fra kanskje det mest troverdige politiske nettstedet for amerikansk politikk, nemlig FiveThirtyEight. Dette tallet som bokstavene representerer (538) viser forøvrig til det totale antall valgstemmer i det amerikanske valgkollegiet. De som har fulgt amerikanske Presidentkamper tidligere år minnes kanskje artikler som denne fra Aftenposten i 2012 med tittelen: “Jakten på de magiske 270”. For halvparten av 538 er 269, og dermed må du ha 1 stemme mer (270) for å vinne flertallet av valgstemmer og dermed Presidentkampen.

Et mellomvalg i USA handler ikke om hvem som skal være President. I stedet handler det (blant annet) om å velge hvem som skal sitte i de to kamrene som utgjør den amerikanske kongressen, nemlig Representantenes hus og Senatet. Når det gjelder førstnevnte er alle plassene på valg, siden Husets politikere kun velges for 2 år om gangen. Men for Senatet er reglene litt annerledes; her befinner det seg 100 politikere (to fra hver stat), og de velges for hele 6 år om gangen. De ulike statenes senatsvalg skjer imidlertid ikke samtidig; tommelfingerregelen er at ca en tredjedel av senatorene er til valg hver gang vi har et mellomvalg.

Et lite hjertesukk før blogginnlegget fortsetter; i forbindelse med mellomvalg er det også valg av mange andre posisjoner inkludert ansvar for sertifisering av valg. Og det er spesielt blant disse at det foregår ting som gjør at jeg frykter for demokratiets fremtid i “the land of the free”. Men som sagt; alt til sin tid; dette får vi eventuelt komme tilbake til når skrekkscenarioene har slått til!

I inneværende periode (fra januar 2021 til januar 2023) har det demokratiske partiet kontrollert både Representantenes hus og Senatet. Riktignok er det i utgangspunktet like mange fra begge parti i Senatet (50-50), men i slike tilfeller vil Visepresidenten bidra med en ekstrastemme som gir demokratene 51-50. I en “normal” verden tenker jeg dette burde ført til umiddelbar handling etter den skandaløse Høyesterettsbeslutningen i sommer om at kvinner ikke lenger hadde lovfestet rett til abort. Problemet er imidlertid at Senatet har noen urgamle retningslinjer som to demokrater (Joe Manchin fra West Virginia og Kyrsten Sinema fra Arizona) ikke klarer å gi slipp på. Disse retningslinjene, kjent som “filibusters”, forteller at det må 60 ja-stemmer (av 100) i Senatet for å få gjennom lovforslag, og dermed har det ikke lykkes det nåværende Senatet å få vedtatt en nasjonal lov som sikrer kvinners rettigheter. Det “spesielle” er at dette lett kunne latt seg ordnet, da de 50 demokratene i Senatet (+ Visepresident Harris) kunne vedtatt med simpelt flertall at “filibusters” retningslinjene ikke gjelder for abortspørsmålet. Og deretter kunne de gått videre med å vedta nødvendige nasjonale lover. Men siden Manchin og Sinema er umulig å rokke, er eneste løsningen at man i det kommende mellomvalget (hvor verken Manchin eller Sinema er på valg), øker oppslutningen slik at demokratene har minst 52 av de 100 plassene i Senatet. DA kan man vedta nødvendige lover for å rette opp i galskapen fra Høyesterett. MEN; hvis man samtidig taper kontrollen over Representantenes hus, er man like langt. For skal en ny lov vedtas, må begge kamrene gå for dette, før Presidenten til slutt underskriver den nye loven.

Verken Kyrsten Sinema eller Joe Manchin har en høy stjerne hos demokratene i dag.

Ja, det ble en del mer om abort og kvinners rettigheter i dette blogginnlegget enn hva jeg hadde planlagt. For tanken var bare å presentere sannsynligheten for det og det utfallet. Men når en sak er så hårreisende som i dette tilfelle at et helt kjønn fratas grunnleggende retter er det vanskelig å holde seg…

Uansett, som også forklart innledningvis foregår det utrolig mye skummelt på republikansk side i USA, og fremtidsutsiktene ser kort sagt særdeles skumle ut. I mitt hode er det eneste håpet at demokratene seirer i begge kamrene (Representantenes hus og Senatet), og da helst sånn at de får en majoritet på minst 52 i sistnevnte forsamling som diskutert over. Men i beregningene jeg har benyttet nedenfor, hentet fra nettstedet FiveThirtyEight, handler det hele kun om å vinne.

Nedenfor er en graf som viser utviklingen av sannsynlig utfall siden 1. juni 2022 og frem til i dag, som i skrivende stund er 18. oktober 2022. Som dere ser har jeg plottet tre kurver, hvor den røde representerer håpet (fremdeles demokratene i føringen i begge kamrene). Denne er kun på 17 % for øyeblikket, men vi merker oss at situasjonen var langt verre i sommer. Forhåpentligvis førte den absurde abortavgjørelsen til Høyesterett at flere ble klar over alvoret, og kanskje vil det være nettopp denne hendelsen som vipper seieren i demokratenes favør til slutt. Enn så lenge ser vi at sjansen for at republikanerne tar sjefsrollen i begge kamrene (noe jeg opplever som rene dødsstøtet for det amerikanske demokratiet) er på rundt 27 % eller ca 1/4. Mest sannsynlig enn så lenge er at de to partiene vinner hvert sitt kammer; demokratene tar Senatet og republikanerne tar Representantenes hus. I så fall er vi sikret kaos og trøbbel i 2 år frem mot det neste Presidentvalget.