Som nordmann har jeg – i likhet med de fleste av mine landsmenn – to favorittlag i fotball. Mine er Brann og Arsenal. Og for alle dere kjennere av historien, vet dere da at mitt fotballiv har bestått av noen få oppturer og mange nedturer 😉
Innledningvis i dette blogginnlegget vil jeg ta dere med til den legendariske fotballforfatteren OG supporter Nick Hornby og hans udødelige «Fever Pitch».
På slutten av denne filmen opplever Hornby det ultimate dramaet da Arsenal i 1989 vinner 2-0 borte mot Liverpool i sesongens siste match og dermed blir seriemestre! I etterkant av seieren innrømmer Hornby (i filmens siste akter) at dette kanskje vil føre til et mindre anstrengt forhold til Arsenal fotballklubb fremover, siden han omsider har opplevd å vinne dette gullet han som supporter har tørstet etter så lenge.
Personlig hadde jeg en annen opplevelse enn Hornby vedrørende det som skjedde i 1989: Jeg hadde ikke tilgang til denne legendariske matchen som fant sted en sen fredagskveld (merk: NRK hadde anledning men NEKTET å sende kampen fordi norsk eliteserie hadde startet, og de ville ikke ødelegge for publikumsinteressen i Norge!!! - dette fun fact'et er utrolig nok helt sant!). Jeg måtte derfor vente til neste dag for å få vite resultatet. Min barndomskompis Ole Gustav, for øvrig han som sørget for at jeg ble Arsenal supporter, kunne entusiastisk fortelle at det på tekst-tv til familien hans (min familie, som de fleste andre, hadde ikke tekst-tv) stod Liverpool-Arsenal 0-2!!! Først en stund senere ble vi klar over hvor dramatisk kampen faktisk hadde vært.
For undertegnede ble Arsenals gull i 1989 en fin hendelse som gjorde godt i en ung fotballsupporters’ sinn. Men ikke mer enn det. Kanskje fordi jeg da var såpass ung og fersk som “supporter” at begrepet ikke helt hadde fått satt seg ennå? Samt det faktum at NRKs “blokkering” av engelsk fotball gjorde at jeg hadde få bilder/filmer å forholde meg til.
Uansett, for Arsenal-supporteren Nick Hornby førte denne hendelsen som nevnt over til at han «omsider kunne slappe av». Jeg finner dette virkelig fascinerende, all den tid jeg opplevde noe lignende i 2007: For første gang i mitt liv (hadde ikke hendt siden 1963) kunne Brann vinne den norske tippeligaen, og i en avgjørende kamp mot Lyn stanger Azar Karadas inn 2-1 (og senere 3-1) helt på overtid. I etterkant av den kampen opplevde jeg noe tilsvarende som Nick Horny hadde opplevd – en god visshet om at gullet endelig hadde kommet «hem», og at mitt lidenskapelige forhold til Brann kunne slappe litt av fremover.
Ja, jeg er klar over at andre kanskje ikke har det på samme måte. Det finnes sikkert mange som opplever suksess som fotballsupporter, og som umiddelbart ønsker mer. Men slik jeg ser det, bringer det å være fotballsupporter med seg både det gode og det onde. Når laget ditt vinner og drømmene realiseres, opplever du det gode, og verden smiler til deg og alle andre. Da kan du raust konstatere (ovenfor omgivelsene dine) at du ikke er like sinnsykt avhengig av fotball lenger.
MEN; når laget ditt taper, er ting annerledes. Da kjenner du på skuffelsen, misnøyen, hatet mot enkeltspillere osv… Som for eksempel de følelsene mange Arsenal-supportere sitter igjen med etter de siste kampene mot Tottenham og Newcastle.
Ja, jeg har vært der jeg også. Tenkt laguttak. Strategi. Inngang til kamp. Vurderinger underveis. Men; når alt kommer til alt, må jeg erkjenne at det er en grunn til at Mikel Arteta er manager i Arsenal og undertegnede kun er en fotballsupporter.
Så derfor; i slike motgangstider tenker jeg vår rolle som “ekte fotballsupporter” blir viktigere enn noensinne. Og oppgaven vår er IKKE å fortelle Arteta hva han bør gjøre (det vet han 1000 ganger mer enn oss), i stedet gjelder det å påvirke omgivelsene sånn at Arsenal presterer på sitt beste. Rett og slett gjennom å støtte laget 100 %. Så mitt eneste fokus fremover vil være at Londons røde helter skal knuse Everton i sesongens siste kamp. Samt at OBOS-laget Brann gruser Fredrikstad dagen i forveien 😉
In Mikel Arteta I trust! 🙂
The New Generation 
.jpg){kind=link}