Clas Brede Bråthen – helt eller skurk?

Foto: Stian Lysberg Solum (NTB)

I skrivende stund pågår det en dramatisk maktkamp i norsk skiidrett, hvor Clas Brede Bråthen risikerer å miste jobben etter 17 år som hoppsjef. Siden de færreste av oss har kjennskap til konfliktens sentrale detaljer, tilsier det meste at det hele burde fått utfolde seg bak lukkede dører, og ende med whatever logiske utfall sakens detaljer tilsier. Selv har jeg uansett lenge tenkt at det må ligge noe svært alvorlig bak, når ledelsen i Norges Skiforbund ønsker å kvitte seg med en mann som har brakt Norge tilbake til det internasjonale toppsjiktet i nasjonalidretten vår.

MEN: Nå som konflikten har vedvart i flere måneder, begynner jeg å frykte at hele “konflikten” egentlig handler om en toppledelse i Norges Skiforbund som ikke evner å forholde seg på en tillitsvekkende måte til ambisiøse og fremoverlente ledere som kjemper en tøff kamp til beste for sine utøvere. Jeg har blant annet registrert at Clas Brede Bråthen har engasjert seg svært sterkt for våre kvinnelige hoppere, og i den anledning har det trolig “gått en kule varmt” når kvinnehopping ikke har blitt gitt den prioritering de fortjener.

På den samme måte som det sikkert ofte ble høylytt når legenden Nils Arne Eggen ledet Rosenborguttene i gamle dager (jeg minnes blant annet noen utrolige intervju med Mini Jakobsen hvor han fornøyelig beretter at Nils Arne truet med å kappe av han beina), eller da Gjert Ingebrigtsen pushet guttene sine til fantastiske prestasjoner på friidrettsbanen. Men vi er vel alle enige om at det var VELDIG bra at både Eggen og Ingebrigtsen fikk holde på med sitt, med tanke på de fantastiske idrettsøyeblikkene hvor de begge har spilt hovedroller i kulissene (selv om det riktignok tok noen år for en ihuga Brannsupporter som undertegnede å sette pris på den magien Nils Arne var med på å skape).

Toppidrett er ikke for hvem som helst, og det bør selvsagt være rutiner og standarder å følge – her som alle andre steder. Men; fra hva jeg kan se er ikke Bråthen beskyldt for å “slå nedover”. I stedet er det tydeligvis hans ledere som opplever Bråthen som et problem, og da tenker jeg at det er på tide at de samme lederne erkjenner at som “sjefer” må de kunne tåle litt mer enn Hvermansen.

La meg så komme med noen videre observasjoner som bør være relevante for den aktuelle saken:

Observasjon 1: Norge er en stormakt innen hopp

Sist sesong vant Halvor Granerud verdenscupen for menn, med Robert Johansson på 5. plass og Marius Lindvik som nr 10. I tillegg vant herrene den ærverdige Nasjonscupen (basert på 30 renn), og Robert Johansson fikk VM i sølv i stor bakke.

Hos kvinnene ble VM-suksessen enda større, med gull (stor bakke) og sølv (normalbakke) til legenden Maren Lundby. I tillegg fikk kvinnene bronse for lag, og de kom også på 3. plass i nasjonscupen.

Observasjon 2: Clas Brede Bråthen omfavnes av hele hoppmiljøet

Det er mildt sagt bemerkelsesverdig å registrere den enorme støtten Clas Brede Bråthen opplever fra sitt eget hoppmiljø, både fra herrene og kvinnene.

Fra TV2 artikkel den 23. august 2021:

Bråthen har fått stor støtte i hoppmiljøet.

– Jeg har lyst til at vi skal beholde Clas, beholde Alex (Stöckl) og ikke rive opp i støtteapparatet vårt, slår Granerud fast.

Skulle sportssjefen forsvinne, frykter 25-åringen at de kommende sesongene blir preget av kaos.

– Vi har såpass korte karrierer. Det er på en måte karrierne våre og den hjelpen vi kan få som er på linjen her. Hvis det da blir store utskiftninger og tre år med surr og rør, er det rundt 30 prosent av min resterende karriere, påpeker han.

– Jeg håper at de får blitt enige og at vi kan fortsette å ha verdens beste støtteapparat, fortsetter Granerud.

Observasjon 3: Hva har egentlig Clas Brede Bråthen gjort?

Jeg har prøvd å lete med “lys og lykt” etter noe konkret som har skjedd, men etter å ha saumfart x antall medieartikler ser det ut som om hele sakskomplekset bunner ut i samarbeidsproblemer mellom Bråthen og ledelsen i Norges Skiforbund (ved administrerende direktør Røste og generalsektretær Berg). Bråthen har tilsynelatende ikke gjort noe “alvorlig” (som misbruk av rus, overgrep, underslag, spillegalskap etc..). Det handler rett og slett om manglende personlig kjemi mellom han og toppledelsen.

Konklusjon:

Norge har eksempler på toppledere som trolig ville vært svært utfordrende å jobbe med på en daglig basis. Eksempelvis Gjert Ingebrigtsen og Nils Arne Eggen som forklart over. Men de nevnte to har likefullt bidratt til norske toppresultater som man skulle tro var utenkelige å oppnå. Og sett ut fra et rent sportslig synspunkt, tenker jeg det må være mulig for idretts-Norge å organisere seg på en slik måte at man ikke mister slike ressurspersoner på bakgrunn av dårlig personkjemi opp mot ledelsen. For meg gir det overhodet ingen mening for Norges Skiforbund om å kvitte seg med Clas Brede Bråthen.