Å være journalist i 2020 er definitivt ingen enkel jobb, og i noen tilfeller kan den faktisk være direkte farlig. Ifølge “Reporters without borders” er 14 journalister drept så langt i år, mens 234 er fengslet. En av “verstingene” de siste årene har forøvrig vært Tyrkia, noe som belyses nærmere i denne Dagblad-artikkelen med tittelen “Rekordmange tyrkiske journalister i fengsel“. Men hva er det med disse journalistene som gjør de så utsatt?

For de fleste av oss (alle?) er demokratiet den foretrukne styringsformen. Og en av forutsetningene for det moderne demokratiet er utvilsomt en fri og uavhengig presse. Mediene kan ofte sees på som “demokratiets vaktbikkje“, og en sentral oppgave for journalister er å “avsløre maktmisbruk og stille makthaverne til ansvar“. Det kan som kjent få konsekvenser. Som for eksempel da Aftenposten i 2018 avdekket at en profilert Frp-politiker hadde fått utbetalt penger for å dekke reiser som ikke hadde funnet sted. Nylig opprettholdt Lagmannsretten en dom mot denne politikeren på 7 måneders fengsel.

Men god journalistikk handler selvsagt ikke bare å holde maktmennesker ansvarlige. Det handler like mye om å løfte frem sårbare enkeltmennesker som opplever å bli utnyttet av det samfunnet som er ment å ta vare på oss alle. Et eksempel i så måte er VGs gravesak fra 2018 om de tre brødrene på Tolga. Dette er hva jeg vil kalle journalistikk på sitt aller beste, og saken førte etterhvert til at 255 vergemål rundt omkring i landet vårt har blitt opphevet de siste årene.

Alle demokratiske samfunn trenger en fri og uavhengig presse, og i så måte står det veldig godt til her i Norge. Ifølge World Press Freedom Index er Norge i 2020 det landet med størst pressefrihet i hele verden. Til sammenligning er Tyrkia, som ble omtalt på mindre flatterende vis innledningsvis, nede på 154 plass. Siden landet stemte frem Recep Tayyip Erdoğan som Tyrkias første valgte President i 2014, har det gått sakte men sikkert nedover med demokratiet. For å sitere BT-kommentator Morten Myksvoll fra 2019: “Erdoğan tapte i Istanbul, men nektar å belite seg. Nyvalet vil vise kva som er att av det tyrkiske demokratiet.”

Hva så med våre venner i Amerika? De er i 2020 helt nede på 45. plass på denne World Press Freedom Index. Og verre frykter jeg det fort kan bli.

Allerede under valgkampen i 2016 begynte daværende kandidat Donald Trump å omtale pressen som “fake news”, og siden har han holdt frem med dette på en såpass destruktiv måte at det begynner å bli farlig for de menneskene som skal dekke det som skjer i landet. Ikke minst i disse dager, hvor det har vært flere voldsomme sammenstøt mellom politi og demonstranter. I en slik situasjon skulle man tro at journalistene fikk mulighet til å dekke begivenhetene i fred og ro, men det har ikke skjedd. Nedenfor følger en oppsummering av noe av det som har forekommet den siste tiden (takk til Morten Øverbye som har laget en grundig oversikt på facebook; jeg har valgt å bruke de eksemplene fra denne oversikten til Øverbye hvor jeg har kunnet supplere med you tube filmer)..

Frilansjournalist Linda Tirado skutt i venstre øye. Hun dekket gatedemonstrasjonene i Minneapolis. Legene sier hun ikke vil kunne se igjen på øyet. Hun sier hun er heldig, hun fotograferer med høyre øye.

TV-reporter Kaitlin Rust truffet av pepperkuler mens hun rapporterte direkte. Politiet siktet direkte på henne og kameramannen hennes.

CNN-reporter Omar Jimenez arrestert under direktesending, tross at han identifiserte seg som journalist og spurte politifolkene om hvor de ønsket at han skulle flytte seg. Etterpå arresterte de kameramannen og produsenten hans.

MSNBC-reporter Ali Velshi skutt med politiets gummikuler.

Journalist Christopher Mathias banket opp, arrestert og holdt i åtte timer av politiet.

 

CNN-kommentator Keith Boykin arrestert av politiet i New York etter å ha identifisert seg som journalist.

VICE-korrespondent Michael Anthony Adams ropte presse og holdt opp pressekortet for å identifisere seg. Han ble holdt nede av politifolk som peppersprayet ham.

TV-journalist Jeremy Jojola beskutt av politiet rett etter direktesending.

 

Jeg har i lang tid vært bekymret for fremtiden til det amerikanske demokratiet, da jeg opplever at President Trump tar landet i en stadig mer autoritær retning. I en slik situasjon er det svært foruroligende å se hva medier og journalister utsettes for. Vi trenger en fri og uavhengig presse for å holde makthaverne under kontroll, og jeg oppfordrer derfor alle til å gi en ekstra støtte til denne uvurderlige yrkesgruppen i tiden fremover.

Kanskje kan tidligere forsvarsminister James Mattis få folk til å “våkne opp” gjennom sitt innlegg i The Atlantic fra onsdag?

Noen utdrag fra dette bemerkelsesverdige innlegget: “I have watched this week’s unfolding events, angry and appalled. (…) When I joined the military, some 50 years ago, I swore an oath to support and defend the Constitution. Never did I dream that troops taking that same oath would be ordered under any circumstance to violate the Constitutional rights of their fellow citizens—much less to provide a bizarre photo op for the elected commander-in-chief, with military leadership standing alongside. (…) We must reject any thinking of our cities as a “battlespace” that our uniformed military is called upon to “dominate.” (…) Instructions given by the military departments to our troops before the Normandy invasion reminded soldiers that “The Nazi slogan for destroying us…was ‘Divide and Conquer.’ Our American answer is ‘In Union there is Strength.’” We must summon that unity to surmount this crisis—confident that we are better than our politics. (…) Donald Trump is the first president in my lifetime who does not try to unite the American people—does not even pretend to try. Instead he tries to divide us”.