Selv om det er Covid-19 som stjeler alle avisoverskrifter i disse dager, er det neppe lenge igjen før media for alvor vil fokusere på valgduellen mellom sittende President Donald J. Trump og utfordrer Joe Biden. I en tid hvor de partipolitiske skillelinjene er større enn på veldig lenge, er vi mange som ser med skrekkblandet fryd frem mot Presidentvalget i høst den 3. november. Klarer “the scrappy kid from Scranton” å bli USAs 46. President, eller gir velgerne fornyet tillit til Trump-administrasjonen?
Bilde: Jonathan Newton/The Washington Post
Men selv om det er Presidentvalget som vekker den store entusiasmen, er det kommende Senatsvalget minst (?) like viktig. For øyeblikket er det republikanerne som har majoriteten her, men i 2020 har demokratene en gylden sjanse til å ta over makten. Jeg vil begrunne dette nærmere nederst i dette blogginnlegget, men først noen ord om maktfordelingen og det politiske systemet i USA (slik en lekmann som undertegnede har forstått det).
Kort fortalt er makten fordelt på tre hender: Den lovgivende (kongressen), utøvende (Presidenten), og dømmende (domstolen; Høyesterett) makt. Siden de fleste har et forhold til den utøvende makten, vil jeg nedenfor rette fokus mot de to andre (lovgivende og utøvende).
Den lovgivende makt: Kongressen.
- Består av to kammer: Representantenes hus og Senatet.
Representantenes hus har 435 representanter, som fordeles mellom USAs delstater etter folketallet. Man velges for kun to år om gangen, så i forbindelse med hvert Presidentvalg (samt midt i perioden til en sittende President – da omtalt som “mellomvalg”) velges Representantenes hus påny. Det siste valget fant sted i 2018, og etter dette mellomvalget ble det klart at demokratene fikk flertall med sine 233 representanter mot republikanernes 197. Den som er leder for Representantenes hus kalles Speaker og utpekes av flertallet. Siden mellomvalget i 2018 har dette vært demokraten Nancy Pelosi (forøvrig en av undertegnede sine fremste politiske helter).
Senatet består av 100 senatorer; to fra hver delstat. Til forskjell fra de to årene som kongressmedlemmene velges for i Representantenes hus, er valgperioden for en senator hele 6 år. Videre er det slik at kun en tredjedel av senatorene er på valg annethvert år, noe som i 2020 vil være til demokratenes fordel. Mer om dette nederst i blogginnlegget. Uansett er det slik at republikanerne for øyeblikket har majoriteten med 53 av setene, og leder er Mitch McConnell (se bilde under).
De to kammerne i den amerikanske kongressen har ulike ansvarsoppgaver, og selv må jeg erkjenne at jeg ikke har helt oversikten over hvem som bestemmer hva. Nedenfor er uansett en skjematisk oversikt over noen forskjeller mellom Representantenes hus og Senatet:
Men en viktig forskjell både jeg og mange andre har fått med seg de siste årene, er at Senatet er de som utnevner nye dommere (etter at Presidenten først har sendt sine nominasjoner). Noe som ikke minst har betydning for sammensetningen av amerikansk Høyesterett!
USAs føderale høyesterett. Foto: Kjetil Ree
Den dømmende makt: Høyesterett.
Denne består av 9 personer som velges for livstid. I en ideell verden skal disse være helt partiuavhengige, og det er selvsagt mulig det er slik de oppfatter seg selv. Men realitetene viser at såkalte konservative dommere foretar avgjørelser i tråd med hva republikanerne ønsker, mens liberale dommere er på demokratenes side i de fleste saker. Så hvis du som politisk parti ønsker å ha en hånd på rattet når det gjelder samfunnsutviklingen i USA fremover, gjelder det å ha flertall i Høyesterett. Et slikt flertall er det republikanerne som nyter godt av i dag. Men: Mange mener dette er svært urettferdig. Noe som har sin bakgrunn fra 2016, etter at det konservative ikonet Antonin Scalia gikk bort. Daværende President Barack Obama nominerte Merrick Garland til den ledige stillingen til Høyesterett, men republikanerens mektige Senatleder Mitch McConnell nektet å følge vanlig prosedyre med å gjennomføre en høring. I stedet gav McConnell beskjed om at det ikke ville skje noe før Presidentvalget i 2016 var gjennomført.
Og med Donald Trump som ny President, ble i stedet den konservative dommeren Neil Gorsuch innsatt. I 2018 var det så duket for enda et skifte i amerikansk Høyesterett, da det ideologiske midtpunktet Anthony Kennedy gikk av. Med innsettelsen av kontroversielle Brett Kavanaugh, hadde nå republikanerne for første gang på 50 år flertall (5-4) i Høyesterett.
Her er en oversikt over de nåværende 9 medlemmene av Høyesterett, inkludert fødselsår og “partitilhørighet” (rødt=GOP, blått=demokrat):
John Roberts (1955)Clarence Thomas (1948)Ruth Bader Ginsburg (1933)Stepher Breyer (1938)Samuel Alito (1950)Sonia Sotomayor (1954)Elena Kagan (1960)Neil Gorsuch (1967)Brett Kavanaugh (1965)
Som oversikten viser, er de to eldste personene på Høyesterett begge over 80 år og såkalte liberale dommere. Så hvis republikanerne klarer å holde flertallet sitt i Senatet etter valget i november 2020, kan den neste fire-års perioden fort ende med at dagens 5-4 flertall i favør de konservative blir til 7-2! Mange på venstresiden i amerikansk politikk er livredd for hvilke konsekvenser dette kan ha for blant annet retten til selvbestemt abort og generelt LHBT rettigheter vi tar for gitt i de fleste land i dag. Samt en rekke andre kontroversielle saker vi får komme tilbake til hvis det skulle bli en realitet. Se eksempelvis plakaten under som er utarbeidet av interesseorganisasjonen “Occupy Democrats”:
Innledningsvis skrev jeg: “…men i 2020 har demokratene en gylden sjanse til å ta over makten (ref: Senatet)“. Forklaringen er knyttet til det faktum at Senatet kun har 1/3 av sine 100 senatorer på valg annethvert år. For øyeblikket har republikanerne et flertall med 53 mot 47 (merk: demokratene har egentlig kun 45, men de to uavhengige støtter demoratene). Til november-valget skal 35 senatorer i ilden, og av disse er hele 23 republikanere mens 12 er demokrater. Så med andre ord: Før 2020-valget i november finner sted er det i praksis demokratene som har flertall med 35 mot 30 (= de som ikke stiller til valg dette året).
Det er som kjent ennå lenge igjen, og svært vanskelig å spå hvordan det vil gå. Men ifølge denne artikkelen fra statistikknettstedet FiveThirtyEight den 30. mars er det slik at “New Polls And New Candidates Are Giving Democrats Some Hope Of Flipping The Senate“.
The New Generation 