Som lærer i den norske skolen har jeg verdens beste og mest meningsfylte jobb: Jeg har ansvaret for å bistå ungdommene våre til å bli kunnskapsrike, og jeg har samtidig privilegiet med å bli kjent med de mange flotte menneskene som skal føre samfunnet vårt videre.
Siden jeg begynte som lærer i 2010, er det spesielt to momenter jeg har vært opptatt av i lærerhverdagen. Disse to momentene har vært en rettesnor for hvorvidt jeg føler jeg lykkes i lærerjobben, og kan formuleres gjennom følgende spørsmål:
- Har elevene lært noe i dag?
- Går elevene hjem med en god magefølelse i dag?
Nordahl Grieg videregående skole. Fotograf: Astrid Aas
Jeg antar de fleste finner det første punktet over ukontroversielt; skal skoledagen gi mening er læring et must. Men jeg tenker samtidig det er minst like viktig at elevene føler trygghet og varme i møtet med skolen. Å lære seg ny kunnskap og fremvise dette i ulike vurderingssituasjoner er ikke forenlig med å føle angst, redsel og utrygghet i skolehverdagen.
Det finnes flere måter å arbeide på for å bistå til at elevene hver dag kan gå hjem med en god magefølelse, og dette vil jeg belyse nærmere i et senere blogginnlegg. Men akkurat nå tenker jeg det er på tide å øke antall punkter over fra 2 til 3. For vi lever nemlig i en verden som er ganske annerledes enn hva tilfellet var på begynnelsen av 90-tallet, da jeg var elev i den videregående skolen. Den gangen fantes ikke sosiale medier eller mobiler. Nyhetene kom stort sett to ganger om dagen i form av dagens papiravis fra Bergens Tidende og NRK Dagsrevyen om kvelden. Disse nyhetene var nøye utvalgt som de viktigste av journalistene, og det begrensede omfanget gjorde det mulig å være oppdatert på de viktigste hendelsene.
Men i 2017 er virkeligheten en helt annen. Nyhetene strømmer imot oss som aldri før – både viktige og uviktige nyheter om enannen. Og for å komplisere ytterligere er det nå blitt slik at noen nyheter stemples som falske. Ved en rekke anledninger dette året har eksempelvis USAs president Donald Trump hevdet at ærverdige mediehus som CNN og New York Times representerer fake news. Motstandere av presidenten har imøtegått dette og snarere tilskrevet Breitbart og Fox News den lite flatterende fake news merkelappen. Her i Norge har jeg inntrykk av at folk flest fremdeles anerkjenner journalister som hardtarbeidende og etiske, men hvem vet hva som vil være tilfellet om 5-10 år? Vil landet vårt bli like polarisert med fake news påstander over en lav sko som i Amerika?
Copyright: Carlo Visconti / Flickr
Jeg ønsker at dagens ungdommer skal få en mer markant stemme i samfunnsdebatten – av flere grunner:
- For det første tenker jeg at det å kunne anvende det man lærer i skolen ute i samfunnsdebatten innebærer at man virkelig har ervervet seg kunnskapen. I tillegg tenker jeg at koblingen til samfunnet gjør at “skolekunnskapen” føles langt mere relevant.
- Et annet aspekt er det enkle faktum at dagens sosiale medier gir oss en unik mulighet til å bli våre egne nyhetsredaktører som det vil være en falitterklæring å ikke benytte seg av. Og med en velskrevet penn er vi kun noen retweets og likes fra å få vår stemme til å bli hørt.
- Et tredje argument er at det – i disse fake news tider – er nødvendig å lære å manøvrere seg i nyhetsjungelen. Forstå forskjellen på troverdige mediehus og de som kun er talerør for landets leder. Å delta aktivt selv med blogging er en god måte å erverve denne type kunnskap, da du som redaktør må kunne stå inne for det du skriver.
- Et siste moment er at det å være aktiv i samfunnsdebatten kan gi deg uventede muligheter og utfordringer for fremtiden.
På bakgrunn av dette vil jeg derfor utvide mine momenter, som jeg har vært opptatt av i lærerhverdagen siden jeg begynte i 2010, fra 2 til 3:
- Har elevene lært noe i dag?
- Går elevene hjem med en god magefølelse i dag?
- Evner elevene å knytte skolekunnskapen til saker de brenner for i samfunnsdebatten?
Så kjære elever, nå er det bare å sette i gang og skrive 🙂
Mr Roley og “vennene” hans. Copyright: Arve Aksnes
The New Generation 