Hva gjør oss lykkelige? Hva gir oss glede? Det er selvfølgelig individuelt og dessuten et filosofisk spørsmål. For det finnes ingen fasit. Det finnes ingen oppskrift man følger og er garantert et godt liv. Derimot er det noen faktorer som går igjen hos samtlige av oss. Noen ting som gir oss et smil om munnen. Ofte forbundet med lyset, både i metaforisk og bokstavelig betydning. Når lyset slukner, slukner også vi.

Lyset er et tegn på en ny begynnelse. Fra fødsel til død. Solen, lysets midtpunkt, starter dagen ved å stå opp bak fjellveggen. Så nærme samt så langt vekke. Hver dag er det duket for nye sjanser og muligheter. Fra du åpner opp gardinene til du trekker dem for igjen. Tar du dem? Gylne muligheter blir servert til oss på et sølvfat, men bare noen av oss er modige nok til å gripe dem. Carpe Diem, sier vi. I dag kan du gjøre en forskjell og i dag kan du gjøre en annen avgjørelse enn gårsdagens. Ingen dag er lik, akkurat som oss mennesker. Vi velger forskjellige veier, som enten viser oss til nye steder eller tilbake til start. Uansett er det aldri rom for å gi opp. For i morgen kommer en ny dag. Forhåpentligvis.

En sommerdag gir glede. Og gleden går i takt med lyset. Forestill deg en varm sommerdag. Når man går langs vannkanten og hører fuglesang som aldri før. Motorbåtene ute på fjorden lager ikke bare bråk, men også bølger. Og med seg har bølgene en plastflaske. Ikke en flaskepost, bare en tomflaske. Igjen. Man tar et lengre skritt for å unngå grumset i vannkanten, for å så gå videre. Kroppen går i takt med musikken på øret. Favorittsangen. Et bevisst valg. Akkurat denne solskinnsdagen. I horisonten kan man skimte solen som senker seg bak fjellveggene, og lyset som faller. En skyfri dag gir også en nydelig solnedgang. Ikke en sky til å se. I hvert fall ikke foreløpig. For det er vel det som teller? Akkurat nå.

Så begynner mørket å senke seg. Kroppen tar kvelden, men det gjør ikke tankene. Tankene går i ett og henger ikke på grep. Det er nå sorgen synker inn. Presset i øyekroken er ikke lenger en god følelse. Skumringen faller og det mørkner til. Skyene følger også etter, som legger seg som et tykt lag over himmelen. De dekker til solen og lyset.

Neste dag åpner du gardinene og møter et trist syn. Det er ikke lenger fuglesang og solstråler som reflekterer mot ruten. Det har lagt seg en grå dyne over himmelen der lyset er dekket til. Det er ikke lenger lett å holde motet og motivasjonen oppe, og det frister ikke lenger å ta på favorittsangen. Å ordne seg føles som et svært slit av handlinger som egentlig ikke krever stort med krefter. For det er dette mørket gjør med psyken. Et lite glimt med lys kan gjøre så mye med en person. Enda vanskeligere blir det å tvinge frem et smil, og igjen gjør det enda vanskeligere å spre den gleden som absolutt er nødvendig. I Beijing ser man ikke himmelen, skriver Rønnaug Kleiva (2014). Å leve i en mørk tåke som dette er umulig bra for psyken. Er dette starten på slutten? Er dette fremtiden?

Ofte har man vanskeligheter med å innstille seg på fremtiden. Man legger størst vekt på fortiden, av ting og handlinger man burde ha unngått og sagt. Man glemmer faktumet at det er morgendagen som er viktigst. Kanskje er dette fordi man ignorerer de eventuelle problemene rett foran nesetippen. Så lukker man øynene og håper på at de forsvinner i det lokkene åpnes. Benektelse er også et viktig stikkord. Alt fra økonomiske-til miljøproblemer. Mens lyset kommer neste dag bør vi tenke på konsekvenser. Konsekvensene av skydekket som skaper vanskeligheter for fotosyntesen.