“-Det vil være stor aktivitet i Svea og Lunckefjell i oppryddingsperioden, noe som vil gi Longyearbyen-samfunnet ytterligere tid til omstilling.” Dette uttalte næringsminister Monica Mæland i et intervju med Dagens Næringsliv i oktober 2017, etter at regjeringen stengte ned 2 av 3 norske kullgruver på Svalbard. Svea og Lunckefjell hadde hatt driftsstopp, men ble nå besluttet permanent nedlagt, da det ikke var økonomisk lønnsomt å drive de lengre. Gruve 7 derimot antas å være åpen, og i drift frem til 2026.

Næringsminister snakker om de lokale forholdene, og at det blir tatt hensyn til de som mister jobbene sine da det opprettes alternative jobber i opprydningsperioden. Det blir gitt en tiårsperiode der lokalsamfunnet kan omstille seg ved hjelp av den norske stat. Det at Norge reduserer kraftig ned på kullproduksjonen har en positiv virkning på miljøet. Alt i alt kan dette virke som en utelukkende positiv beslutning.

gruve7Gruve 7 i Adventsdalen drives av Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. Bilde: Bernt Rostad.

Av kullet som fortsatt blir produsert på Svalbard, brukes omtrent 30.000 tonn til oppvarming i Longyearbyen. De resterende 120.000 tonnene av kullet, blir eksportert til Europa der det blir brukt til energi, og også i produksjon av stål og sement. Kull er i dag den mest forurensende fossile energikilden, spesielt med tanke på CO2, SO2 og NOx.

kull.JPG
Skjermbilde tatt fra nettside om kull fra Store Norske Leksikon.

Næringsministeren nevner ikke konkret noe om oppvarmingen av Longyearbyen, om det skal endres oppvarmingskilde i løpet av tiårsperioden, og til eventuelt hvilket alternativ. Det kan tenkes at dersom kull fortsatt skal benyttes, er vi avhengig av å kjøpe fra den russiske produksjonen på Svalbard. Norge har heller ikke noen myndighet til å pålegge andre land å legge ned sin bruk av kull, og ved å slutte å produsere kull, hindrer vi ikke bruken av kull i andre land.

Vi her i Norge føler oss mer miljøvennlig ved å legge ned kullgruvene. Men blir vi egentlig det? Norge har strenge krav til både miljø, helse og økonomiske arbeidsforhold i forhold til hva en del andre land har. Og ved å stoppe vår produksjon av kull, skal vi og andre land da kjøpe fra andre produsenter som ikke har de samme kravene til produksjon?

USA, Kina og India er land som også produserer mye kull. Donald Trump trakk USA ut av klimaavtalen 1.Juni.2017. Dette gjorde han fordi han ønsker en ny klimaavtale som passer bedre med USAs olje- og kull-industri. Denne handlingen gjør ikke at verden kan føle seg tryggere på at de skal stå for store deler av kullproduksjonen på en god miljømessig måte. USA har ikke lenger de samme kravene for produksjon av kull, som de hadde felles med de andre landene tidligere. India som er en av de andre store produsentene, har nylig gått gjennom en periode der de fikk oppleve SMOG. England opplevde SMOG i 1952, med katastrofale følger. En skulle kanskje tro at verden hadde tatt lærdom av London-hendelsen, der 200 000 mennesker ble skadet og 12.000 mennesker døde, slik at dette kunne vært forhindret i India i vår tid.

I India var det også cirka 10 millioner barnearbeidere i 2017 ifølge Unicef, og landet lå med dette på topp med antall barnearbeidere i verden. På andre plass kom Kina. Det er ikke konkrete undersøkelser som bekrefter at barnearbeid blir brukt i kullproduksjonen i disse landene, men det er heller ikke noen undersøkelser som avkrefter dette.

Inside_workers_shaft_-6,_Pennsylvania_Coal_Co._LOC_nclc.01145.tifBarnearbeidere fra kullgruvene i Pennsylvania Coal.  Bilde: Wikimedia Commons/Wickes

Industrien og de som benytter kull til produksjon av energi vil ikke nødvendigvis slutte å bruke kull, selv om Norge ikke lenger er en leverandør. Det kan antas at de da går til andre leverandører som fortsatt kan levere kull som ett råmateriale. Norge har ingen myndighet til å bestemme hvilke forhold kull skal bli produsert under i andre steder i verden. Kina og India kan i teorien benytte seg av barnearbeid, og dette kullet kan erstatte det norskproduserte kullet som har vært levert til Europa. Og er dette land som ikke har like stort fokus på reduksjon av utslipp som det Norge har, så vil en kunne ende opp med totalt sett et større miljø-utslipp på verdensbasis.

Norge som land har et ansvar med å redusere utslipp, men det er viktig at en ser på helheten, og ikke bare hva vi gjøre lokalt i Norge. Konsekvensene kan bli at utslippene øker ett annet sted i verden, eller at arbeidsforholdene er umenneskelige. Norge er i en særstilling i forhold til mange andre land, med at vi har en relativ god økonomi, er kommet langt på mange forskningsområder angående miljø, og har mulighet til å benytte fornybar energi. Dette er ett ansvar som vi må ta, ikke ved å forskyve forurensende produksjon over til andre land for at vi selv skal fremstå som mer miljøvennlige enn vi egentlig er. Vi har en felles klode som vi sammen må ta vare på, og dette kan vi bare klare ved å hjelpe hverandre, og ikke forskyve problemene over på andre land uten sammen forutsetninger som oss.

Monica Mæland sin tanke på avskaffing av kullproduksjonen i Norge, samtidig som lokalsamfunnet blir ivaretatt med arbeidsplasser og opprydding, er et steg i riktig retning. Men for at dette skal ha en positiv virkning globalt sett, må vi tenke utover egne landegrenser. Kanskje ved å opprettholde produksjonen av kull på Svalbard hadde ringvirkningene internasjonalt totalt sett vært mer positive?

Kulltaubane i Longyearbyen på Svalbard
Kullgruve i Longyearbyen. Bilde: Wikimedia Commons/Mfiskum